Rektors betydning for DKS

Rundt en kilometer fra E6, opp en vakker allé omgitt av rullende åkere som for anledningen er dekket av et vakkert tåkeslør, ligger en av landets eldste og største landbruksskoler. Skolen på Kalnes ble etablert i 1870, og det mektige hovedbygget vitner om fordums tider. Å komme på DKS-turné til slike omgivelser, må være stas.

Manglende tilbakemelding og engasjement

Da Bente Lodgaard overtok rollen som kulturkontakt på Kalnes vgs for seks år siden, hadde skolen ennå ikke funnet formen etter en voldsom endring. Fra å være en internatskole med 100 elever og 20 ansatte, var den omgjort til en videregående skole med godt over 500 elever og tilsvarende økning av lærerstaben.

Lodgaard forteller at enkelte i lærerkollegiet hadde noen ugjennomtenkte holdninger til hvordan å samarbeide på en stadig voksende arbeidsplass. I tillegg var det elementer av manglende respekt for betydningen av Den kulturelle skolesekken, og vanskelig å innhente svar.

– Vi er en landbruksskole, og det var spesielt utfordrende å kommunisere med de lærerne som var ute med elever hele dagen. Det var nesten umulig å få tak i dem. De svarte verken på e-poster eller på telefon, forteller Bente Lodgaard.

Litt på tull, litt på alvor, truet hun på et tidspunkt enkelte lærere med en fiktiv voodoo-dukke. «For hver dag som går uten at jeg får svar på hvilke DKS-produksjoner du vil ha, settes nåla ett punkt nærmere voodoo-dukkas skritt», spøkte hun.

Til nervøs latter, særlig fra mannlige lærere.

Kontaktlærernes betydning

Ordningen med elevkontakter var godt etablert av forrige kulturkontakt. Men betydningen av kontaktlæreres kunnskap om egne elever for å treffe med en DKS-produksjon, hadde ikke alle forståelse for. «De lærerne som ikke sier hva de vil ha, bare velger vi for», var tankegangen.­­­­­

– Jeg tenkte: «Pokker heller, det er jobben til kontaktlærerne å være deltakende i dette, de kjenner jo sine elever best», forteller Lodgaard.

Nettopp det å ha en klar formening om hvilke DKS-produksjoner som vil treffe elevene, mener Lodgaard er essensielt for vellykkede DKS-besøk.

– Det en 50 år gammel norsklærer som meg gleder seg over, er sjelden sammenfallende med hva elevene begeistres av, sier hun med glimt i øyet.

Skolen profesjonaliseres

Hanne Lorentzen ble ansatt som rektor på Kalnes for to år siden siden, etter først å ha vært assisterende rektor samme sted. Hun hadde lang fartstid både som rektor og som lærer, og så umiddelbart at det skolen først og fremst trengte, var struktur og profesjonalisering av driften.For henne var det gitt at lærere ikke kunne velge bort DKS-besøk på vegne av sine elever, slik som av og til skjedde.

Lodgaard forteller at et bestemt personalmøte ble vendepunktet til en bedre hverdag som kulturkontakt. Hun fikk fem minutter til å snakke om verdien av Den kulturelle skolesekken. Men det som skjedde i forkant av pep-talken var viktigst - for der og da hevet skolens nye rektor DKS-besøk som en sak av betydning.

– Jeg husker du sa følgende: «Det er ikke opp til hver kontaktlærer å velge til eller fra Den kulturelle skolesekken», sier hun, henvendt til Lorentzen.

– Lærere kan ikke selv avgjøre det på vegne av sine elever, like lite som de selv kan velge om de vil undervise matte i fem eller syv timer ukentlig. Besøk fra Den kulturelle skolesekken er forpliktende, understreker Lorentzen.

Viktig å delegere

Et annet grep som hjalp, var at Lorentzen på neste ledermøte tok opp DKS og delegerte ansvar til seksjonslederne. De igjen tok DKS opp på sine seksjonsmøter og ba lærerne velge én som sto ansvarlig for at Lodgaard fikk tilbakemelding fra alle kontaktlærerne. Det ga resultater.

«Svar Bente, for h…!»
Lodgaard forteller at kraftsalven kom fra en som hadde fått ansvaret for innsamling av tilbakemeldinger. Hun ler ved minnet.

Elevkontaktene er retningsgivende

Skolen har seks elevkontakter, to fra hvert trinn. De rekrutteres primært fra de to linjene hvor elevene går alle tre årene på Kalnes – idrettslinja og naturbruksklassen. Det sørger for kontinuitet.

De seks er med på regionens årlige Kreativ Arena, hvor de får smakebiter av ulike produksjoner, samt er med når den lokale DKS-administrasjonen presenterer årets DKS-tilbud.

– Elevkontaktene er ofte veldig samstemte i hva de liker og ikke liker. Når jeg sender ut listene med årets DKS-tilbud til kontaktlærerne, ber jeg dem vektlegge elevenes favoritter, forklarer Lodgaard.

Samtidig er både hun og Lorentzen skjønt enige om at elever også må utfordres. Erfaringsmessig er skolens ungdommer veldig åpne for produksjoner som tar opp vanskelige temaer som Utøya eller Vietnamkrigen. Men produksjoner som er eksperimentelle i form? Ellers takk!

 – Det er kjempeviktig å utvide elevers perspektiv. Å sørge for at de ser noe de ikke har sett før. Det handler om å utvikle empati, og prøve å forstå hvorfor noen har gjort noe på en viss måte, understreker Lorentzen.

– Hvis elevene sier de ikke forstår en produksjon, kan læreren stille spørsmål som: «Hva var det som var rart? Hva er det kunstneren prøver å få til? Hvorfor har vedkommende gjort det på den måten?». Det blir et fattig liv hvis man bare skal reprodusere det man tidligere har sett, hørt eller opplevd. Eller hvis man bare ønsker kunstuttrykk man er vant med, istemmer Lodgaard.

Kulturkontakten på Kalnes prioriterer å få elever til å gi tilbakemeldinger, for å unngå at DKS-besøk kun oppleves som et morsomt avbrekk.

– Når de formulerer noe i en tilbakemelding, reflekterer ungdommene over hva de har sett eller vært en del av. Dessuten bidrar det til at arrangøren kan bli mer treffsikker, fordi de får kunnskap om hva som engasjerer. Noen ganger er elevene helt fra seg fordi de synes en forestilling har vært så fin, forteller kulturkontakten entusiastisk.

Små grep kan gi store resultater

I den litt turbulente tiden da skolen fikk ny rektor, husker Lodgaard at hun undret seg over Lorentzens myke tilnærming til en krevende konflikt. Rektoren tok varsomme og små grep. «Hjelper dette, da?» tenkte kulturkontakten. Men så viste det seg at det var nettopp det som skulle til.

– Som leder skal ikke jeg ta part, men være den som står imellom. Jeg må ta vare på alle. Alle saker og konflikter har flere sider. Noen ganger kan konfrontasjon være nødvendig, men det har det ikke vært på Kalnes. Hvis du konfronterer noen, lukker de seg inne i skallet sitt og så får du ikke lirket ut noe som helst. Det hele handlet kanskje om at skolen trengtes å profesjonaliseres? oppsummerer Kalnes’ driftige rektor.